Fra tidenes beste - til tidenes verste
Gerhard Heiberg spådde før OL at lekene i Vancouver kom til å bli tidenes beste. Allerede før åpningsseremonien, har dette mesterskapet tatt en retning som heller mer mot tidenes verste. Når en 21 år gammel atlet omkommer på trening i akebakken, har entusiastiske canadiere fått en start på idrettsfesten som de strengt tatt ikke fortjener.
Det bildet den internasjonale olympiske komiteen (IOC) ønsker å tegne av OL, harmonerer svær dårlig med den starten de har fått. Det startet med en mildt sagt amatørmessig håndtering av 30 angivelige dopingsaker. Og når en utøver dagen etter omkommer på grunn av manglende sikkerhet, oppstår det alvorlige riper i den tilsynelatende blankpolerte olympiske lakken.
Spørsmålet er hvordan det kan skje? Rapportene fra bob og akebakken går på at den er ekstremt krevende og rask. Selv den minste feil kan få fatale sportslige og ikke minst fysiske konsekvenser. Og det er den stadige jakten på mer spektakulære idrettsprestasjoner og TV-bilder, som er med å drive grensene helt på kanten av stupet. Dette er en utvikling IOC selv er ansvarlige for, i jaget etter å forbedre sitt eget produkt.
Selvsagt er det et hav av tilfeldigheter som fører til den tragiske dødsulykken. Men når alle eventualiteter er luket bort, så står IOC igjen med det hele og fulle ansvaret for at noe slikt kan skje. Det har ikke vært dødsulykker i bob og aking de siste 15 årene. Og med stadig bedre teknologi og erfaring, burde det ikke skjedd her i Whistler heller.
Alle som har tatt seg ned en bob og akebakke, skjønner at det kan være farlig. Selv hadde jeg gleden av å kjøre hjulbob i Hunderfossen, sammen med gode kolleger på en firmafest. Tanken på at noe skulle gå galt slo meg faktisk underveis. Selv om jeg var meget konserntrert på å holde boben i balanse, og utøve de instruksjonene jeg hadde fått. Vissheten om at noe kan gå galt, at en menneskelig eller teknisk svikt kan oppstå, gjorde at hjertet fikk et ekstra trykk i kamp med g-kreftene på vei ned i den bratte betongtuben. For det er nettopp det som er poenget. Feil oppstår, og uforutsette ting skjer. Alltid. På meg virker det derfor uforståelig at området der den unge georgianeren forsvant over kanten av banen, ikke var bedre sikret. Hvor var polstringen på stolpen som trolig kostet han livet? Hvor var sikringen på den lave kanten?
Jeg håper Gerhard Heiberg, Jaques Rogge, og deres likemenn i IOC stiller seg selv de samme spørsmålene. For denne ulykken burde vært unngått, etter alle forhåndsrapportene om den ekstreme banen i ukene før olympiaden.
I skrivende øyeblikk sitter jeg å ser på den storslagne åpningsseremonien. Men gleden over å være til stede i OL har allerede fått et kraftig slag hos meg. En kamp om medaljer, virker meningsløs akkurat nå, samme hvilken idrett, eller arena deg er snakk om.
Og uansett hvor mye jeg vil glede meg over norske gullmedaljer i ukene som kommer, så vil de grusomme bildene fra akebakken være det jeg forbinder med lekene i Vancouver for all framtid. Det bildet kan ikke all verdens glanspapir fra IOC få rettet opp i mine øyne.
0 kommentarer
Permalink
Del med andre
