La gutta få leke i fred
Det er mulig jeg banner i kirka. Det er mulig at feministene vil se på meg som en mannsgris. Men nå synes jeg pinadø at mobbingen av Bjørn Einar Romøren har alt for langt. Dette føles som om feministene har skjøvet en uskyldig kvinnehopper foran seg, fått med seg en patetisk kulturminister og en jålete ordfører, som igjen har ført an et korstog mot en gjeng uskyldig og velmenende hoppgutter.
Det var med vantro jeg overvar en gråtkvalt Romøren på pressekonferansen, etter at han ble utestengt fra verdenscuprennene i Finland til helgen. Straffen er helt horribel i mine øyne. Og jeg stiller store spørsmålstegn med handlingsmåten til skiforbundet og sportssjef Clas Brede Bråthen. Hvem har presset dem til dette? Kulturministeren? Idrettspresidenten? Ordføreren? Eller er det bare summen av kritikk som har gjort at skiforbundet bruker pisk på en uskyldig utøver.
Og hvilken personalbehandling er dette av Norges beste skihopper i verdenscupen så langt i år? Nå synes jeg Mika Kojonkoski bør komme seg ut av de dype finske skoger, og støtte en av sine beste menn offentlig.
Det var selvsagt at Bråthen var ute med en irettesettelse av Romøren på onsdag. Det måtte han gjøre. Han er sjefen til både Anette Sagen, og Romøren, og det var ingen tvil om hvem av dem som hadde fortjent kjeft. Men å gi Romøren jobbforbud på grunn av dette, blir hinsides all fornuft for meg. Jeg hadde ikke reagert på om de ikke tok han med på grunn av svak hopping. Det hadde faktisk vært fornuftig etter elendig hopping i OL. Men ikke på grunn av et feilslått treningshopp.
Bare for å ha sagt det med en gang. Jo da, Romøren har gjort noe dumt. Selvsagt gjorde han det. Det er alle enige om. Han burde vært voksen nok til ikke å sette først utfor da Holmenkollen ble testet for første gang tirsdag kveld. For andre gang i løpet ev én måned, viste Hosle-gutten dårlig dømmekraft. Rett før OL brakk han hånda etter å ha slått for hardt i veggen etter en lagkonkurranse. Premierehoppet da en gjeng guttunger fikk beskjed om å teste nyanlegget, var minst like gjennomtenkt. Fordi Romøren visste at sterke krefter hadde jobbet for at han skulle få det første offisielle hoppet, tilfeldigvis de samme personene som ba han komme å være førstemann utenfor på prøvehoppingen.
Men der stopper også min kritikk av Romøren. Gutten lever av å hoppe på ski. Dette er en idrett som betyr så uendelig mye for ham. Og jeg vet hvor mye han har lengtet etter å hoppe i sin nye hjemmebakke. Fra barndomshjemmet har Romøren sett tårnet i Kollen hver gang han har gått ut døra. Og dette er en arena han har vokst opp med, og i. Sånn sett hadde faktisk Romøren vært et mer naturlig valg enn Anette Sagen, hvis man skulle valgt premierehopper på nytt. Når det ikke ble slik, burde Romøren skjønt at det ville bli bråk når han gjorde som han gjorde. For prøvehoppingen i seg selv, var både viktig og nødvendig. For alles sikkerhet.
Jeg har sett Romøren glad, forbannet, skuffet, og lei seg etter både trening og konkurranser på utallige arenaer rundt om i verden. For han finnes det nemlig ikke et likegyldig skihopp. De som ikke har vært rundt om i Europa på skirenn, og vet hvilken standing han har i form av sin verdensrekord, tror jeg ville blitt overrasket over hvilken positiv ambassadør han er for Norge. I en sport der syltynne og ordknappe unggutter dominerer, så er Romøren en av de mest reflekterte. Og en fyr som absolutt ikke fortjener å bli hengt ut som nasjonal syndebukk.
Skulle noen ha hatt straff i denne saken, så var det lederen i Kollenhopp Roar Gaustad, og rennleder Torgeir Nordby. De visste nok godt hva de gjorde da de ba Romøren om å komme i bakken på tirsdag kveld. For når du sender 12 gutter opp i toppen av en bakke som ingen har hoppet i før, så er det den tøffeste gutten som har både rett og plikt til å sette utenfor først. Og i den gjengen som sto på toppen der, så var Romøren øverst i hierarkiet. Så får det bare være at han aldri burde ha vært der. Men at det var planlagt fra Romørens side. Aldri i verden.
Anette Sagen er en fantastisk idrettsutøver, en som har brutt barrierer, og som på mange måter har blitt større enn sine resultater, med måten hun har framstått som ambassadør for sin idrett på. Men for meg blir hun enda større med den ydmykheten hun har vist i kjølvannet av bråket. Det er jo helt åpenbart at hun synes denne saken har fått fullstendig feil fokus. Noe jeg virkelig applauderer. Slik snakker en stor idrettskvinne.
Her står Norges flotteste idrettsanlegg ferdig. Ikke bare for toppidretten, men også for breddeidretten. Så greier vi å gjøre dette en sak som handler om likestilling, og kamp mellom kjønnene. Det er pinlig for norsk offentlighet, og det er pinlig at idretten ikke greier å få fram det som er viktig i det store perspektivet. Nemlig at det nye anlegget i Kollen, mer enn noen gang, kommer til å være folkets anlegg. For begge kjønn. Der du og jeg kan trene i samme langrennsløyper, og i samme hoppanlegg som våre verdensstjerner. Jeg gir faktisk blanke i hvem som hoppet først i Kollen, men jeg kommer til å være det sittende byrådet evig takknemlig for at de har investert i snøkanonanlegg som sikrer langrennsløyper i verdens flotteste skitrasé allerede fra november hvis det norske høstværet er som normalt. Det kommer jeg til å få glede av. Sammen med Romøren, Sagen, og hundrevis av andre som kommer til å bruke hoppbakkene to måneder tidligere på snø, enn det tilfellet har vært tidligere.
Jeg synes faktisk at Anikken Huitfeldt , Fabian Stang, 8.mars komiteen, og alle de andre besserwisserne skal la gutta få leke i fred. Men mer enn gjerne sammen med jentene. La dem nå bare for Guds skyld få ordne opp seg i mellom, som de alltid har gjort. I uminnelige tider. Til syvende og sist er det disse gutta og jentene som skal kaste den glansen Huitfeldt og Stang elsker å sole seg i på sine ærestribuner.
Denne saken har vært pinlig for mange. Men slik den har utviklet seg, så er den bare trist. Ikke bare for Bjørn Einar Romøren, men for alle som har sagt og ment noe om den.
Jeg gleder meg bare til Holmekollrennet. For når Bjørn Einar Romøren står på toppen, skal jeg applaudere. Høyt, og lenge. Så håper jeg at det ikke går lenge før Anette Sagen, Line Jahr, og de andre norske hoppjentene står der sammen med gutta.
Stang og Huitfeldt derimot, kan bare holde seg hjemme.
5 kommentarer
Permalink
Del med andreOL til Bergen/Voss i 2026
Inge Andersen, den mektige generalsekretæren i idrettsforbundet, åpner i dag for at Norge skal søke OL i 2026. Vi husker diskusjonene og kampen rundt hvilken by som skulle bli norsk søkerby i 2018. Den opprivende prosessen splittet idrettsledelsen internt, og det var det som til slutt felte en søknad for Tromsø.
Som nordlending vet jeg hvilken skuffelse det var for hele landsdelen. For det hadde blitt et etterlengtet løft for en arm region i idretts-Norge. At det fortsatt ikke er en ishall nord for Trondheim, er jo en skam for idrettsnasjonen Norge. Men det er strengt tatt ikke en utfordring vi ikke burde trenge et OL for å ordne opp i. For hvis jeg skal være helt ærlig, rive meg løs fra mine røtter og flytte blikket ut av min nordnorske boble, så tror jeg at Norge vil være tjent med en annen arrangør enn Tromsø.
Kanskje burde vi være fornuftige, og bruke om igjen noen av anleggene fra Lillehammer neste gang vi søker. Bob-banen i Hunderfossen og utforløypa i Kvitfjell, ligger jo der som to kvalitetsarenaer det vil koste milliarder å bygge opp andre steder.
Men for å lansere en dristig tanke. Hva med OL i Bergen/Voss i 2026?
Bergen er en stor idrettsby, men mangler anlegg. Fordelen med å legge et mesterskap dit, vil være at gjenbruksmulighetene blir store. Det er en folkerik region, som trenger anlegg. Og i motsetning til knøttlille Hunderfossen, vil en bob-bane ned Fløyen bli en vanvittig attraksjon i en allerede populær turistby. Også på sommerstid.
Med ny motorvei fra Bergen, og opp til Voss, vil det ta 40 minutter å komme seg opp til landets mest meritterte OL-bygd. Hele 18 tidligere gullvinnere i vinter-OL kommer fra den lille skistedet. Vossingene er dessuten innovative, åpne, og har tradisjoner for å påta seg idrettsarrangementer. Ekstremsport-veka er allerede en internasjonal merkevare. Og erfaringene her fra Vancouver og Whistler, er at det ikke er noe problem å ha de nordiske grenene, og de mer tradisjonelle hallsportene som hockey, skøyter, og curling på to forskjellige steder. Kanskje Brann kan bruke en av hallene som sin nye fotballstadion etter et OL? Så slipper vi i alle fall regntunge høstkamper i oktober på stadion. Med hovedsete i Bergen, er vel også naturlig at TV2 tar seg av jobben som host - broadcaster, og sørger for de mest spektakulære bildene noen sinne fra et vinter OL.
Jeg synes det er en god tanke, som vil innlemme det store og folkerike vestlandet i vinteridretts-Norge på en helt annen måte enn i dag.
Det aner meg at de fleste som leser dette, sikkert er uenige med meg i at Bergen/Voss er det beste alternativet til OL i 2026. Min kollega og fotograf her borte i Whistler, Svenn Arve Lande, lanserte jo umiddelbart sin egen hjembygd Tysnes som vertskap for OL i 2026. Han har allerede tilbudt seg å leie ut naustet sitt som VIP-bolig for IOC-pampene. For tenk hvor eksotisk det ville vært med et OL i fjæresteinene i Sunnhordaland...
Til slutt vil jeg bare invitere dere som leser dette til en debatt. Bør vi ta på oss et OL-arrangement i 2026? Har vi råd? Og hvor skal det arrangeres? Og har jeg hjerne på størrelse med et smalahoved, når jeg mener det bør legges til Bergen/Voss?
Er vi blitt for kravstore?
Norge er i skrivende stund nummer tre på medaljestatistikken i OL. Sett i lys av befolkningstallet er det en formidabel bragd. Det har vært et par fantastiske norske dager her borte i Vancouver og Whistler. Likevel sitter jeg her og er skuffet, ja, nesten forbannet over at Norge ikke vant herrestafetten i langrenn. Skøytelegenden Knut "Kuppern" Johannessen gjorde i sin tid uttrykket "sølv er nederlag" til en sannhet. Og det preger nok de fleste nordmenns oppfatning av den olympiske virkeligheten.
Merkelig nok er det hockeygutta som har fått meg til å føle mest nasjonal stolthet under OL. Måten de kriget seg inn i kampen mot en verdensnasjon som Slovakia, var rett og slett imponerende. Da Anders Bastiansen dundret inn 3 - 3 et tidel før andre periode var over, hylte jeg av glede. Det var som å se Sidney Crosby, eller noen av de andre superstjernene gjøre det. En massiv prestasjon man liksom ikke forventer av en norsk hockeyspiller.
Når jeg kan skrike av glede over prestasjonen til en medioker utøver i hockey (i et verdensperspektiv), undrer jeg meg litt over at jeg nå sitter her og depper over det som skjedde i langrennsløypa. Var ikke sisteetappen til Petter Northug jr. noe å være stolt over?
Svaret er selvsagt, ja. Men utøvernes egne forventninger, blandet med de forventingene vi i media er med å bygge opp, drar ned hele opplevelsen. I herrestafett forventer vi alltid gull. I hockey forventer vi null. Der ligger også forskjellen i hvordan vi opplever tingene som tilskuere.
Men dette har fått meg til å tenke at vi kanskje er blitt for kravstore? Har vi journalister, sammen med utøvere, trenere og ledere skapt et bilde av norske vinteridrettsutøvere som supermenn og kvinner, som uansett hva konkurrentene kommer med, bare skal gjøre reint bord i OL?
Er det en ting jeg har lært etter å ha dekket et par mesterskap. I enkeltkonkurranser er alt mulig. I OL og VM er det ikke alltid de beste som vinner. Med det mener jeg de som normalt er best. Og det er nettopp derfor jeg føler at vi nordmenn bør lære oss å verdsette de medaljene vi faktisk tar. Selvsagt er ikke sølv på herrestafett bra nok for norsk herrelangrenn. Lista ligger på gull. Men når Petter Northug går som en gal mann på siste etappe, tar inn nesten førti sekunder på to lag, så vinner vi faktisk sølv. Noe annet blir faktisk for respektløst å hevde.
Innsatsen til Odd-Bjørn Hjelmeset skal jeg ikke si så mye om. Han vet selv at det han presterte var for dårlig. Det er ikke hans feil at vi ikke har noen som er bedre å sette inn på laget. Også han gikk det han orket. Det kan jeg love deg. Men det er altså ikke bra nok for oss kravstore nordmenn.
Jeg lurer på om jeg er alene om å tenke dette.
Hva synes du? Er vi nordmenn blitt en gjeng bortskjemte og storforlangende sjåvinister?
